Den lange reisen

EN REISE I TIDEN

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien. 

Det er en frisk morgen. Jeg er oppe med fuglene og hesten er salet. Hesten er ikke helt fornøyd. Kanskje den føler at det skal bli en lang tur. Kanskje den synes det er for tidlig. Hesten har rett, det blir en lang ferd. Familien på Skulberg i Oppvimum (Spydeberg) venter. Jeg har ikke sett dem på snart ett år. Tiden går fort med store avstander. Jeg setter meg på hesten og vi rir avgårde. Forlater det lille småbruket i skogen like utenfor Túnsberg. Det var tilfeldig at jeg havnet her. Det ene oppdraget førte meg videre til den neste. Det er slik det er for husmenn uten jord.

Med tiden hadde jeg spart opp nok skilling til å kjøpe noe eget. Det var en forlatt husmanssplass som var blitt en ødegård etter svartedauen. Det er ulykke sa folk. Overta en ødegård. Derfor forble gårdene øde i mange år. Jeg brukte ikke mange skillinger på bruket. Jeg er fornøyd. På bruket har jeg 2 kuer. De forsyner meg med melk. En liten jordlapp har jeg. Rug og have til bakst. Hesten bruker jeg på landeveien som på jordet.

En hustru hadde jeg funnet underveis. Hun døde. Ingen barn. På tide å få en ny hustru og sønner til å drive bruket sier folk. Det er slik det er. Helst sønner som kan drive gården videre. "Arveheim", er navnet på plassen. Mitt hjem, helt enkelt. Det lille tunet består av hovedhuset, en utedo, en liten låve og et redskapskjul. Jeg har potetkjeller like utenfor tunet. Der holder maten seg kald og kjøling året rundt. På låven har jeg noen griser og et par sauer. Vann henter jeg i brønnen. Hovedhuset har stue og kjøkken i samme rom. En stor jernkomfyr står i midten. Moss Jernværk står det på den. Den fyres med ved. Veden hugger jeg på tomta mi. Jeg har en stor tomt, og det står ennå mye tømmer igjen etter siste ryddig av en ny jordeflekk.

En bekk renner ikke så langt unna. Noen ganger leder jeg vannet over tunet til en liten dam jeg har anlagt. Den kan jeg kjøle meg i på varme dager, men i hovedsak er det der mine høner, ender og annet fjærkre som boltrer seg. Det er nå sensommer og kornet er høstet inn. Ligger til tørk. Potetene er i kjelleren. Dyrene har høy og fór så de greier seg. Jeg blir nok borte en måned eller to. Avtalte med en nabo om å sjekke innom en gang i blant. Folk er hjelpsomme, selv mot innflyttere og fremmede.

Det gamle Tünsberg

På ettermiddagen kommer jeg til Túnsberg (Tønberg). Her er det mye liv og mye folk. Den lille stien jeg har fulgt de siste timene igjennom tett skog og åpne marker har nå blitt til en større kjerrevei med dype hjulspor. Det er plass til to vogner i bredden. Jeg møter mye folk på vei ut fra Túnsberg. Bønder og købmen. De har nok vært på torget i sentrum og solgt, byttet og kjøpt varer. Det er mye trafikk i havna ved Túnsberg. Jeg rir opp på Slottsfjellet. Der er det fin utsikt. Det snakkes om å bygge et tårn en gang i fremtiden. Har med en matsekk for turen og raster der mens jeg kikker på livet ved havna. Jeg er ikke den eneste som nyter kveldsolen. Det er sang og musikk, og livlige skrøner blir fortalt til lystig drikke.


Solen går tidlig ned på denne tiden av året. Så jeg jeg må videre. Fra Túnsberg rir jeg over Borre og til Ladestedet Horten i Nord-Jarlsberg prosti.  

Her må jeg må krysse Foldin (Christiania/Oslofjorden). Fjorden er i bris og bølgene er store. Jeg finner fergemannen som skal føre meg over i sin båt. Han ror fast mellom Horten og Jalund. Mørket faller på og jeg avtaler avreise morgenen etter.

Solen er tidlig oppe i dag, luften er frisk og havet er blikk. Jeg rir ned til havna, finner båten og går av hesten. Båten er stor og dyp. Det er plass til 3 hester og 5 mann. Hesten min går fremst i baugen. Der er det litt høy. Jeg setter meg bak, akterut. Vi venter på litt flere folk som skal over. De skal til ladestedet Moss. Købmen fra Telemark fikk jeg vite. Har med smykker, belter og kniver. Spesielt laget i Telemark. De har reist langt, men kommer allikevel ganske presis. De håper å selge til de nederlandske sjømennene som ofte er i Moss. Det er stor jern og tømmerindustri i Moss. Møller også. 

     Slik kan det ha sett ut, med fergemannen.

Fergemannen er en stor og kraftig mann. Han sier lite, men ror jevnt som en hest i rolig trav. Det koster en riksdaler å bli med. Det er langt over fjorden. Han forteller at det nesten er umulig å ro over midt på dagen. For mye bølger. Men tidlig på morgenen og sent på kvelden er det ofte rolig vann. Store seilskip passerer. De skal til, eller har vært i Christiania. Hovedstaden. Fergemannen forteller at han har to boplasser. En på hver side av fjorden. Det er ikke trafikk hver eneste dag. Så det tennes et bål på motsatt side om det venter folk. Familien bor på Hortensiden. På Jalund har han kun en liten hytte ved stranden på Tronds vik. Fergemannen forteller at selv de kongelige er med over i båten hans. Og at det er ønsket fra kongelig hold en større ferje. Mer som en flåte. 

Solen står høyt på himmelen. Det er godt og varmt høstvær. Vi nærmer oss Tronds Vik (Tronvik). Den tilhører en liten gård på Jalund/Gieløen (Jeløy). Jeg går i land i Vingulmork (Østfold). Kjøbmennene haster raskt videre. Jeg kunne tatt hesten og ridd inn til Christiania. Med fergen sparer jeg en dags reise, og har en uthvilt hest. 

Det er hunger i kroppen. Jeg rir over til vertshuset på Adalbyr (Alby) for et godt måltid. Det er vist den eldste gården på Jalund. Tronds Vik var en del av denne tidligere. God og mett fortetter jeg nedover Reier og Framnes som er nabogårdene til Alba. Følger vannet og kommer til vadestedet Vadla (Værla i Moss). Et stort flatt område med myk sand som oversvømmes ved flo og storm. Her kan ingen bo ble det sagt. På hver side av Vadla var det vann. Med et sund på innsiden. 

De store seilskipene fra inn og utland seiler rundt hele øya of ankrer opp inne i sundet mellom Jalund og Moss. Det er her all industrien er. Rundt fossefallet. Vadla er den lille tarmen som holder ladestedet og øya forbundet. Det sies at de skal grave en kanal. Det har de snakket om i mange år. Nå er det kun en liten elv som skiller Jalund fra Ladestedet Moss. På Jalund er det kun jordbruk og noen få storgårder. Øya er vist delt i 2. Nes på den nordre siden og Alby på den søndre siden. 

En liten trebro går over vadla, helt til venstre. Jeg krysser denne og er nå på ladestedet Moss. Her er det bebyggelse langs vannet bortover sundet og frem til fossefallet. Jeg rir langs tettbebyggelsen. "Storgaden". Her bor alle byherrene i store flotte herskapshus med enorme hager fulle av vakre planter og dekorasjoner. Det er godt med penger hos eliten på ladestedet. På oversiden av Storgaden er det kun flatmark, og myr kan det se ut som. De kaller dem for løkker og sier at ingen kan bo på disse stedene. Husene vil synke i myra. 

Kirken ligger der ensom på toppen. Med en liten kirkegård på fremsiden. 

De er hyggelige, boerne i Moss. Nikker og hilser på meg under min ferd. De er vant til fremmede her.

Det er liv i Ladestedet Moss. Store seilskip ligger langs bryggene i sundet. De frakter korn og tømmer. Seiler frem og tilbake i Europa. Jeg er nærmer meg enden av Storgaden. Jeg hører bulder fra Mors. Fossen som tordner ut fra Varna (Vansjø). Det er den veien jeg skal. Over Morsa (Mossefossen), forbi møllene og sagbrukene i elva. Jeg treffer en kar da jeg stopper og kikker nedover fossen. Han forteller at sagbrukene benytter fossens krefter fra soloppgang til solnedgang. Møllene må bruke fossen fra solnedgang til soloppgang. Ved siden av sagbrukene ligger en stor fabrikk. Moss Jernværk. Bernt Ankers store bedrift. Her støpes det vedovner og pynt, men også kanoner og kanonkuler. Spiker ble det også produsert tidligere. Ettersom militære elementer ble laget her var det også mye miltær stasjonert i området rundt ladestedet. Stedet var et knutepunkt igjennom flere kriger.

Jeg rir videre over fossen. Det er bygget en bro der. Storebro kaller de den. Jeg har vist kommet inn på Kongeveien. Den går fra Sverige med båt over Svinesund, igjennom Fredrikshald (Halden), Borg(Sarpsborg) og Fredrikstad før den går over slettene til Raade (Råde) og Rydiof (Rygge), så igjennom Moss og over fossen hvor jeg er nå. 

Storebro 

Kongeveien snor seg igjennom tett skog. Herfra går veien helt til Christiania. Igjennom mosseskogen og til Kambo. Jeg passerer et tjern. Molbæk. Der hentes det isblokker om vinteren og er festlige utflukter om sommeren. Her er det mye historie. 

Jeg skifter retning i mosseskogen



Veien blir smalere, og skogen blir tettere. Jeg er på vei inn i Vassbygda. (Våler/Svindal) Og veien går langs Varna rundt denne åsen de kaller Gjerrebogen. Gjør en liten stopp ved Patterød. Hesten får i seg drikke. Så rir vi videre igjennom Nohre og Vanemgårdene. De eldste gårdene i distriktet. Nå rir vi videre igjennom mye skog og etter en stund kommer vi til Røed. Her må jeg ri en liten omveg. På vinteren er det mulig å krysse Varna. Men uten uten is på vannet må jeg ri rundt. Det er snakk om både bro og ferge over røedssundet. Jeg rir inn i bukta igjennom Kjesebotn (Kullbunnen). Veien deler seg igjen. Til venstre kommer jeg til Mossedal (Hobøl), men ikke i dag. Jeg skal videre igjennom Vimum, tar en annen vei til Spjótaberg (Spydeberg). Det er i Spjótaberg familien bor. og gjennom Ombustvedtbraathen før jeg igjen er på kjerreveien dypere inn i Vassbygda.

Jeg passerer Vassbygda og den flotte kirken i Svendal (Svindal). Det er mye jordbruk og store gårder underveis. Veien er bred og går igjennom flere av gårdene. Mørket faller på når jeg kommer inn til Nedvimum (Skiptvet). Jeg finner et vertshus. 

Mye gårdsbrug i Skiptvet

Jeg får et godt måltid og en god seng på vertshuset. Hjemmebrygget øl og en god biff. Det er godt med kyr og sauer i Indre Smaalenene.

Eieren lurer på om jeg kan ta med post til Spjótaberg kirke. Det var ikke noe fast postvesen. Og man spurte gjerne omreisende. Han forteller samtidig om opphavshistorien til kirken. Det hendte at man fikk en god historie sammen med måltidet i disse dager. 

Han forteller at eieren av gamle Spjótaberg gård var soldat i en tidlig krig. Men han forrådte landet. I ettertid angret han slik på sin udåd og han tenkte lenge og vel på hvordan han kunne rette opp i udåden. Til slutt ble han helt besatt og gal av tankene og bestemte seg for å gi bort alle hans eiendeler mot å bygge en kirke. 

En dag tok han med seg sitt beste spyd og gikk opp på det høyeste punktet på gården Spjotaberg. Han satte spydet i bakken med spissen pekende opp mot himmelen. Deretter ropte han høyt. Det er her kirken skal bygges! Deretter tok han fart og kastet seg på det stående spydet hvor han straks døde. 
(Fritt etter Annie Trommelberg)

Dagen etter, da jeg kom til Oppvimum og fant Spjótaberg kirke, var det ikke til å legge skjul på at jeg undres om historien var sann. Ligger denne mannen i bakken under kirken?

Senere, ble Spjótaberg kirke hovedkirken i Oppvimum og bygda tok navnet etter kirken. I nyere tid utviklet det seg et mer moderne språk og navnet ble Spydeberg, både som kirke og som bygd. Det er nok heller ikke tilfeldig at denne kirken ble hovedkirke med sin beliggenhet inntil allferdsvei.  Spjóti er et gammelt ord for knaus eller berg formet som en spiss.

I 1841 slo lynet ned i den gamle steinkirken, og den brant til grunnen.  Dagens kirke sto ferdig i 1844. Mye av den originale grunnmuren er fortsatt i bruk. Og hvem vet. Kanskje ligger det en stor spydspiss begravd midt under kirken den dag i dag?

Det finnes tre kirker i Spydeberg. De representerte tidligere hver sine sogn. Hovin, Heli og Spydeberg. De tre spydene i kommunevåpnet representerer akkurat disse tre kirkene. Men selve spydspissen  som er mal for skjoldet er fra et funn ved en gammel boplass. Det sies at Spydeberg er en av stedene som innehar flest steinalderfunn i landet. Minnesmerket i Nesparken (nå flyttet til en annen lokasjon) er en kopi av det gamle spydfunnet.

Jeg leverte posten jeg hadde med og skulle videre opp forbi gårdene Vollene, Store Løken, Grini og endelig var jeg fremme på Skulberg. Også på denne tiden gikk hovedveien igjennom Skulberg og delte gården i to. Dette var veien til Lysern. Ved lysern var et slags sentrum for bygda den gang, 

De har en gåte i Spydeberg: Hva er det som er langt og smalt, men mørkt i begge ender? Kanskje du har hørt den, kanskje ikke. Svaret er ganske opplysende ;)